En gang Sepurakaptein - alltid Sepurakaptein

Publisert: 18.06.2013
- Anett Gunnerud & Fred Voldset
Vi nærmer oss ubønnhørlig slutten på reisen med Team Sepura. I disse prosjektene har vi aldri manglet verken styring eller styringsfart, og vi har vært priviligerte med ledere som har visst hvor skapet skal stå - hele tiden. Uten våre Kapteiner hadde det ikke vært mulig å gjennomføre Team Sepura på den måten det har blitt gjort, med de forutsetningene vi hadde, og innenfor de tidsrammene vi satte. Vi har bedt de forsøke å beskrive det hele, med egne ord.

Even Klund:

Jeg tror at det viktigste fellesbegrepet for at vi har kommet dit vi er i dag er kultur. Noen kaller det prestasjonskultur, vi har kalt det Sepurakultur, bare for å sette litt ekstra fokus på dette, og skape tro på at vi har noe unikt som ikke andre har. For det å prestere i en konkurranse handler om så mye mer enn bare wattverdier og utstyr. I kulturbegrepet ligger forventninger og krav om så mye mer, som f.eks. kvalitet i treningen, å være mentalt forberedt, uskrevne adferdsregler, kollektivtanken, risikovillighet, offensiv innstilling, selvtillit, og ikke minst tro på at man kan bryte barrierer og oppnå tøffe mål.

Hadde vi, når prosjektet startet for et og et halvt år siden, sagt at vi juni 2013 ville sykle 50 km på under timen så hadde ingen trodd på det, og de fleste hadde nok gått hoderystende derfra. Men etter Lillehammer - Oslo i fjor, og med den kulturen og troen som var skapt da, var reaksjonen en helt annen når dette ble lansert. Vi har erfart hvordan det er mulig å nå selv de mest hårete mål man kan tenke seg, bare man har viljen og troen på det. Jeg er helt sikker på at med samme mannskap og fysikk, men med en helt annen innstilling og kultur så hadde vi ikke vært i nærheten av der vi er nå. Da hadde alt forvitret på veien.

Jeg må si jeg stadig blir overrasket over hvor lite fokus som legges på dette blant andre, både innen sykling og andre idretter. Jeg har opplevd en del på idrettsbanen opp igjennom, men mener med hånden på hjertet at her har vi skapt noe unikt i Team Sepura, som jeg tror de fleste kunne lære noe av i prestasjonssammenheng. Og med bare noen dager igjen av prosjektet så opplever jeg at dette står sterkere enn noen gang. Det er Sepurakulturen som skal bære oss gjennom vår siste konkurranse. Det er den som bærer oss når alle er på stålet, når en kommer dit hvor det handler om vilje til å blø.

Vi skal glede oss gjennom den siste uka, men jeg kjenner det tærer på for min del. Dette tar utrolig mye energi ved siden av jobb og familie, så det skal bli litt godt å våkne neste mandag, uten å tenke på neste trening og neste konkurranse. Så får vi se hvor lenge det går før en føler savnet synker inn. Det er uansett over nå for min del. Så får en heller forsøke å overføre noen av erfaringene en har fått over på de som måtte være interessert i å lære av oss. For det er ganske interessant å se hvordan interessen og synspunktene rundt laget er både i Østfold og på landsbasis. Det er alt fra hvordan vi skaper entusiasme og sporer andre til å trene og sykle, til misunnelse og jantelov som forsøker å lage et bilde av at vi ødelegger sykkelsporten. Uansett reaksjon så håper jeg og tror jeg at vi har vært med på å skape engasjement rundt sykkelsporten i Østfold, og at også vi her nede i høyre hjørne på kartet kan få til noe, dersom vi kanaliserer all energi i samme retning. Jeg håper vi har klart å glede mange og at alle på laget tar med seg det de har lært tilbake til sine klubber og omgivelser. Da har vi uansett oppnådd det viktigste.


Rune Holtze Jensen:

Team Sepura er ikke noe hvilehjem! :-)
Hele prosjektet har likevel gått på skinner fra vi møttes høsten 2011 til i disse dager, hvor vi finpusser formen mot Lillehammer-Oslo. Det har blitt vist en treningsvilje, stå-på-humør og offervilje som jeg syntes er utrolig bra. Dette er det mange lag/klubber som kan misunne oss. Jeg har blitt kjent med veldig mange sterke og positive østfoldinger, kamerater som jeg håper jeg fortsatt kan konkurrere sammen med eller mot i årene som kommer
 
Etter en veldig bra vår og forsommer skal dette toppes med å vinne Lillehammer-Oslo. Nå blir det bare noen korte økter uten alt for høy intensitet, samt å spise og drikke riktig for min del. Jeg må også tenke litt på at jeg skal rett ned og kjøre TransAlp dagen etter Lillehammer-Oslo, som består av 7 etapper, ca 880 km og 19 500 høydemeter. Så det blir vel heller ikke noe hvilehjem...
 
Når jeg kommer til å se tilbake på disse to årene med Team Sepura, er det samholdet og lagfølelsen jeg kommer til å huske best. Det, sammen med hvor bra støtteapparatet har vært, og hvor trygt det har vært å trene med denne gjengen.

Nå skal det bli godt å slippe rullekjøring  fremover og kanskje få begynt å tenke på litt vedlikehold hjemme. Er det noen som foreslår rullekjøring under TransAlp, kommer stålpumpa frem. :-)

Hans Petter Slang:

Team Sepura startet litt «lunket» hos meg. Hadde egentlig liten tro på at Fred ville klare å samle alle de beste rytterne og få dette til. Dette endret seg gradvis og ved prosjektstart var forventningene blitt ganske store.
Historien er kjent, Team Sepura ble en braksuksess sist sesong med seire og rekorder vi ellers aldri ville trodd var mulig. Hva som har bragt Team Sepura videre i 2012/13 er vanskelig å definere akkurat nå i innspurten. Studerer vi det, ender vi nok opp med noen få svært viktige egenskaper som har bragt oss langt på vei dit vi er i dag. Jeg tror mange med meg er enige når jeg sier at: «Lojalitet og samhold», «100 % innsats», «kollektivet foran alt», har vært viktig. Mentaliteten i gruppen har hele tiden vært «99,9% innsats er 100% mislykket». Det som gjelder er: «Alt eller ingenting – nå eller aldri»

Nå er vi inne i prosjektets sluttfase, vi er alle langt inne i «Sepura-boblen» og jeg forsøker å fokusere utelukkende positivt. Det er fort gjort å begynne å henge litt nå som noen delmål er nådd. Da tror jeg det bare er enda viktigere å skyve alle negative tanker unna og tenke: Harden the fuck up!

Team Sepura vil for alltid være mitt sportslige høydemål i livet. Når jeg samtidig har blitt kjent med nesten 55 gutter/menn/jenter av beste sort, er jeg bare ydmyk for at jeg har fått oppleve dette eventyret!

Emile Moberg, signatur